Barnebok: Første Skoledag

Hei!

Jeg har hatt fri i dag, så da har jeg hatt masse tid til å gjøre akkurat det jeg har lyst til. Jeg har vært og trent, jeg har sett Monsters University på kino for tredje gang, og jeg har ENDELIG fått laget noen enkle illustrasjoner til historien jeg har laget til de nye førsteklassingene mine! Mange har sikkert fått med seg at jeg tar imot en ny gruppe med førsteklassinger til mandag, og kreativ og skriveglad som jeg er bestemte jeg meg for å skrive en historie til dem som jeg kan lese for dem den første dagen. Dere som har fulgt med på bloggen min fra tidligere har sikkert sett at jeg tidligere har laget to engelske "bildebøker" til praksisklassen min, og det er noe av det samme jeg har prøvd meg på her. Forskjellen er at denne historien har mer tekst, og bildene er ikke helt på det nivået jeg egentlig vil ha dem. Jeg rakk nemlig ikke å lage skisser eller noen ting, for da hadde jeg ikke rukket å bli ferdig.

Jeg har også denne gangen valgt å bruke figurer fra tegneseriene mine, og denne gangen er det Luna som er hovedpersonen. Hun er lillesøsteren til Hanna, som er hovedpersonen i de to tidligere bøkene mine. Hanna sniker seg med på et par bilder i denne, også... Ellers treffer vi Constantin og (i et kort øyeblikk) moren hans, Kiss.

Om noen ønsker å lese denne historien for egne barn/førsteklassinger er det bare å skrive ut og sette i gang!

 

Første Skoledag:

 

Dette er Luna. Hun er fem år, men det er bare et par uker til hun fyller seks. Hun begynner å bli stor. Nå ligger hun i sengen sin, for det er sent på kvelden. Men Luna får ikke sove. Ikke det hele tatt, uansett hvordan hun vrir og vender på seg i sengen, så går det bare ikke. Hun prøver å knipe igjen øynene, hun prøver å legge puta over hodet, men ingenting hjelper. Det er akkurat som om det er noe inne i magen hennes som ikke vil ligge stille.

 

Og hun vet nok hva det er: I morgen skal hun nemlig begynne på skolen, og hun er så veldig spent. Hun vet liksom ikke helt om hun gleder seg eller gruer seg, det er så vanskelig å beskrive det hun kjenner inne i magen.

Hun vet at hun egentlig ikke har noe å være redd for: Hun har vært på besøk på skolen før, og hun har både sett på klasserommet og hilst på læreren. Rommet var fint og læreren var grei, og hun kjente de aller fleste i klassen fra barnehagen. Men allikevel... Allikevel kjenner hun på alle disse rare følelsene inne i seg.


Tenk om læreren egentlig er kjempestreng? Tenk om oppgavene de får er for vanskelige? Luna kan jo bare skrive navnet sitt, tenk om de andre i klassen kan mange flere bokstaver enn henne? Tenk om hun savner mamma og begynner å gråte? Tenk om hun tisser på seg?

Luna blir bare reddere og reddere der hun ligger. Det er så mye som er nytt og skummelt, og det blir helt annerledes enn det var i barnehagen! Det urolige hun kjente i magen er på vei opp i halsen, og setter seg fast som en klump. Luna kjenner at det begynner å svi i øynene - hun vil ikke begynne på skolen! Hun vil være i barnehagen, hvor alt er sånn som hun er vant til! Hun begynner å gråte, og presser ansiktet ned i puta så ingen skal høre henne og våkne.


Men Lunas storesøster, Hanna, hører henne likevel. Hanna er tre år eldre enn Luna, og skal begynne i fjerdeklasse i morgen. Nå hører Luna at hun kommer bort til henne, og hun kjenner at Hanna legger hånden sin på ryggen hennes.





"Hva er det, Luna?" spør hun. "Er du lei deg?" "Ja," snufser Luna fra puta, "jeg vil ikke begynne på skolen i morgen, jeg vil tilbake til barnehagen!" "Hvorfor det," sier Hanna, "barnehagen er jo bare for små barn! Du vil vel ikke være der resten av livet?"


Luna tenker seg om. Nei, hun vil jo ikke det. Hun må til og med nesten le litt, tenk å være i barnehagen hele livet! "Neeei," sier hun til Hanna, "men jeg gruer meg til å begynne på skolen likevel! Tenk om læreren er kjempestreng, og tenk om jeg ikke klarer oppgavene, og tenk om alle er flinkere enn meg, og tenk om jeg begynner å gråte, og tenk om jeg tisser på meg, og tenk om..." "Men Luna," sier Hanna, "du har jo møtt læreren din! Og jeg har faktisk gått på skolen i tre år, og læreren du skal ha er kjempesnill! Og det gjør ikke noe om du ikke klarer alle oppgavene, det er jo derfor du er på skolen - for å lære! Hvis du kan alt fra før er det jo ikke noen vits i å begynne!" Luna begynner å føle seg litt bedre. "Og dessuten," fortsetter Hanna, "så gjør det ikke noe om du begynner å gråte, jeg har begynt å gråte på skolen før, og da trøster læreren deg så du føler deg bedre. Og hvis du må på do, så får du lov til å gå, selv om det er midt i timen! Du trenger ikke å være redd! Men hvis du blir det likevel, så vet du jo at du ikke er alene - JEG er jo også på skolen, og Mons, og Lenore og Loke og mange andre vi kjenner!"

Jo, Luna føler seg mye bedre nå. Hun tror faktisk at hun gleder seg litt til å begynne på skolen likevel. Hun sier god natt til Hanna og legger seg ned for å sove igjen - og snart sover hun godt.


Neste dag er Luna på plass i skolegården med mamma, pappa og søsknene sine. Hun er fortsatt litt redd, men ikke så mye at det gjør noe. Hun ser seg rundt i skolegården for å se om hun kan få øye på noen av vennene sine fra barnehagen, og da får hun øye på bestevennen sin: Constantin. Han er en liten gutt med lyst, krøllete hår, og nå holder han moren sin hardt i hånden og ser redd ut.



"Hei, Constantin!" roper Luna og løper bort til han. Han svarer ikke først, og Luna ser at han har tårer i øynene. "Han er litt redd," forklarer moren hans. "Jeg vil ikke begynne på skolen," sier Constantin, så lavt at han nesten hvisker. Luna kjenner seg igjen. Det er jo bare noen timer siden hun selv gråt og var redd for å begynne på skolen. "Constantin," sier hun, "læreren vår er kjempesnill! Og det gjør ikke noe om du ikke kan svare på alt, for vi går på skolen for å lære! Og hvis du blir lei deg eller savner mammaen din får du trøst, og hvis du må på do kan du gå midt i timen. Men hvis du fortsatt er redd, så vet du at du ikke er på skolen alene - JEG er der, vi skal jo til og med gå i samme klasse! Hvis du blir redd eller lei deg kan du komme til MEG!" Luna aner ikke hvorfor hun plutselig har blitt så modig, men det føles bra. Constantin ser på henne. "Er du ikke redd i det hele tatt?" spør han. "Litt så," sier Luna, "men jeg er jo heller ikke alene, for jeg har DEG!"


Plutselig kommer rektor og læreren ut i skolegården, og de begynner å rope opp elevene. Når alle er ropt opp går de inn i klasserommet, og Luna og Constantin går sammen inn - det kribler fortsatt i magen til Luna, men nå er det en god kribling. Hun gleder seg! Hun skal lære så mye, hun skal leke, og hun vet at hun har søsknene sine på skolen og bestevennen sin i klassen sin. Selv om mye fortsatt er litt skummelt og nytt, tenker hun at det blir bra med forandring - for hvem har vel lyst til å gå i barnehagen resten av livet?

Det var historien, håper dere likte den! Jeg har prøvd å få med mest mulig av det en førsteklassing kan føle inne i seg i forbindelse med skolestart, så elevene mine skal kjenne seg igjen.

Det var det jeg hadde for i dag, men jeg er snart tilbake med mer blogging!



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Marthe Lunde Kristoffersen

Marthe Lunde Kristoffersen

27, Fredrikstad

Jeg er drømmende, fantasifull og kreativ, og glødende opptatt av de tingene jeg tror på. Ved siden av lærerjobb og butikkjobb liker jeg å synge, lage mat, se på tegnefilm, drømme meg bort, samle på solbriller, bake, skrive fanfiction og tegne tegneserier om "The Cats". Denne bloggen handler om min hverdag, og byr på oppskrifter, tegneserier, undervisningstips og klær - blant annet. Følg meg på twitter: @MartheLK Og Instagram: marthe2206

Kategorier

Arkiv

hits